Familien Sletten

Ankesaken/rettsaken er over og nå går vi å venter på dommen som skal komme. Aktor la ned påstand om 13 år med forvaring, hadde drapsmannen vært over 18 år hadde det blitt 21 år. Aktor sa at det var et grotesk og hjerteskjærende drap, Laura Iris var bare et barn - dratt ut fra sitt eget hjem, der hun skulle være tryggest. Tenk på den frykten hun må ha følt, når han dro frem kniven.

Virkelighet rundt dette drapet er så grusomt at man kan ikke tro at det har skjedd med Laura Iris, mitt tantebarn. Hvis det blir anket enda en gang og Høyesterett går med på å ta opp saken, da lurer jeg på hvor hensynet til ofrene er. Jeg hadde skjønt det hvis det var uklart om skyldspørsmålet, men her er det helt klart.  Han hadde tenkt på at han kunne ha drept en han ikke likte, men da ville det fortsatt vært 99 igjen som han ikke likte. Da bestemte han seg istedenfor å drepe en han likte og som aldri hadde gjort han noen ting.

Jeg syns det har vært noen grusomme hendelser og drap i det siste, da tenker jeg på hva de pårørende har å gå gjennom av uvirkelighet, smerte og sorg som nesten ikke er til å leve med. Tenk at vi mennesker har så mye ondt i oss at vi med full bevissthet kan påføre andre store smerter og drepe et menneske.

Jeg har alltid sagt at verden består av det onde og det gode og vi har begge deler i oss. Det spørs bare hva vi velger å fokusere på, hvilke miljø vi beveger oss i og hva vi bruker tiden vår på. Livet består hver eneste dag av valg som vi må ta og de enkleste valg får følger. Og alle tar vi feil valg, jeg har tatt mange feil valg, men jeg velger å tro at jeg aldri bevisst har skadet et annet menneske.

Synnøve, min søster og mamma til Laura Iris sier at jeg vet ikke hvor heldig jeg er som har begge mine barn i live. Og ja jeg vet ikke det, jeg har bare en anelse etter å ha sett hvordan min søster har det nå. Jeg tenker på det hver gang en av guttene min reiser fra meg. Akkurat nå har Ivar Andre reist til hytta vår utenfor Oslo, han bor der nå. Han har vært hjemme en uke og hatt fullt fokus på skolen, nå går all undervisning digitalt og det er ekstra innlevering av arbeidskrav istedenfor eksamen pga koronaen. Når han er på hytta så arbeider han i Oslo ved siden av. Det har vært så koselig å hatt han hjemme og i tillegg har han heldigvis gjort mye ute i hagen.

Philip er også hjemme eller dvs han mye hos kjæresten sin, men stikker stadig innom hjemme. Han reiser også på jobb igjen i morgen, til Oslo han også.  

Nå har det gått 2 uker av ankesaken etter drapet på Laura Iris, på onsdag neste uke er den ferdig. Da vil det igjen gå ca 2 uker før vi får vite hva den endelige dommen blir. Så får vi håpe at forsvaret ikke bestemmer seg for å anke igjen, da vet jeg nesten ikke hva jeg skal tenke om det.

Dette er så belastende for familien til Laura Iris at jeg har ikke ord for å beskrive det. Nå ble det anket på alle punkt, til og med skyldspørsmålet og det kan man lure på er mulig. Men det det hele dreier seg om er at de vil ha han ikke tilregnelig, slik at han blir fritatt fra strafferetten og over til helsevesenet.

Nå har 4 av de dyktigste vi har i Norge innen utredning i straffesaker utredet han, opp til flere ganger og alle 4 kommer frem til at han ikke var psykotisk og at han dermed var tilregnelig. Dette har de begrunnet utifra samtaler med gutten, tester, avhør av andre, observasjoner og alle bevismaterialer som de har tilgang til. Dette er i tillegg rettskommisjonen enig i.

Så nå håper jeg familien får fred til å om mulig komme seg videre. Livet blir satt på vent igjen hvis det kommer enda en ankesak, da blir det til Høyesterett.

Det blir kanskje feil å si det, men det å være gjerningsmannen i Norge gir deg utrulig mange rettigheter. Det føles ihvertfall slik når jeg ser hva familien til Laura Iris sitter igjen med. Han er i full gang med studier og iflg forsvarer går det greit med han. Men helsearbeiderne som er rundt han ser hans fasinasjon av vold som urovekkende og rettspsykiaterne sier at gjentakelsen er høy.

Jeg har laget en video som jeg la ut på facebook i går, som en motvekt mot alt som kommer frem i ankesaken. Alt det grusomme som var planlagt og ble gjennomført mot Laura Iris. Videoen viser hvor fantastisk hun var og det er slik vi skal huske henne. Fikk tilsendt masse bilder fra vennene henne.

https://www.facebook.com/svanhild.sletten

Nå er jeg kommet hjem fra sykehuset, ble der i 4 dager.

Jeg må beundre alle som jobber ved Lillehammer sykehus for måten de organiserer seg i disse koronatidene. Det er nesten litt tragikomisk og greie å bli syk akkurat nå, når jeg nesten aldri har vært innom sykehuset tidligerer pga sykdom.

Jeg har ikke korona. Jeg gikk divertikulitt, dvs at jeg har noen utposninger på tarmen som ble betente og ble skikkelig dårlig. Så da er det godt å ha et slikt helsevesen som vi har i Norge.

Nå ligger jeg med dyne på sofaen og to hunder oppå dyna og her skal jeg ligge - leeenge.

Håper jeg våkner i morgen og føler meg mye bedre.

Man vil jo helst være frisk og jeg skal være mere takknemlig for helsen min heretter.

Må si jeg beundrer disse eldre damene på over 80 år som jeg lå sammen med på rommet. De var operert for kreft og greide nesten ikke å gå, allikevel så positive. Det var egentlig aktion å bare ligge å følge med på alt som skjedde med de. For det første slo jeg tlf min på lydløs med det samme jeg kom på sykehuset, det gjorde ikke de. Telefonen deres ringte og meldinger varslet sin innkomst i ett. Og de skravlet i tlf, og de samme historiene ble fortalt gjentatte ganger. Men det er jo bra og ha så mange venner som bryr seg. Ingen av dem hadde gjenlevende mann. Vi kvinner holder ut.

På dagen i går var det ei av dem som segnet om. Og hvem hørte jeg sneglet seg ned fra sengen i natt og gikk mot toalettet alene igjen, joda det var hun. Og samme hvor kvalm og uvel jeg var måtte jeg bare opp å se om hun kom seg på toalettet, likeledes at hun kom seg til senga igjen. De gamle damene har vært ute en vinternatt før.

Jeg har sagt det mange ganger tidligere og nå skal jeg ikke klage på noen ting mere. Jeg har god helse, to føtter, to hender, øyner og ører som fungerer - ja da kan jeg gjøre det meste.

Klem🙂

Da har jeg hatt mitt første døgn i min nye jobb, jeg har nemlig startet i noe som heter medlevturnus. Da jobber jeg 2 døgn og fri i 7 døgn og hver 4dje helg jobber jeg 3 døgn.

Det er første gangen jeg som psykiatrisk sykepleier har jobbet i turnus, men denne type turnus har jeg hatt lyst til å prøve over lang tid.

Tenkte at da kunne jeg reise litt i de 7 fridøgnene, men plutselig er Norge blitt en annet land å leve i. Nå kan ingen reise på hytta si engang, hvis den ikke ligger i sin egen kommune. Tenk så fort livet forandret seg for oss i Norge. For meg personlig er jeg en av de heldige som er ansatt i kommunen og vil få min lønn uansett hva som skjer.

Og som sykepleier må jeg også være på jobb så sant jeg ikke blir syk.

Jeg tror kostnadene på alle de tiltakene som er satt igang vil koste mye, både for samfunnet og for enkeltmenneskene. Vi må håpe og be om at vi greier å stoppe videre spredning.

Det som også kommer i kjølevannet av dette for vår familie er om det blir rettsak eller ikke. Drapet på Laura Iris ble anket på alle punkt av forsvaret til gutten, til og med skyldspørsmålet og rettsaken skulle opp igjen nå 20 april. Dette er ikke sikkert kan gjennomføres pga koronabakterien og da vil ikke saken komme opp igjen før tidligst til høsten, kanskje ikke før enda senere. Det er en stor sak med mange involverte, så det krever mye planlegging.

Dette er en stor belastning for min familie, som ikke vet hva som skjer og om de virkelig må vente enda lenger før de kan legge rettsaken bak seg.

Her er klokken 07, solen skinner og det er spådd sol i hele dag.

Håper dere alle får en fin dag 🙂. 

Hei 🙂.

Nå har jeg ikke skrevet her siden oktober i 2019. Grunnen til det er at jeg ved et uhell greide å slette hele bloggen min. Det er nesten så man ikke kan tro at det er mulig å slette noe som jeg har jobbet med siden i 2013 og at det bare på et par tastetrykk er borte for alltid.

For at de som står bak denne hjemmesiden skal greie å finne tilbake til alle mine innlegg, må de ha navnene på hvert enkelt innlegg. 

Jeg syns det var så trist, alle de ferieturene og alt annet jeg har skrevet om, så jeg har ikke orket å skrive noen ting. Men så tenkte jeg at det hadde vært gøy å kommet i gang igjen, det har vært en del av meg i så mange år.

Må også forklare hvordan jeg slettet bloggen min. Jeg var i Didim i Tyrkia der jeg har leilighet og satt på kvelden i senga og skulle bare legge ut noe, i svakt nattbord lys og uten briller. Så ble hele innlegget helt feil og jeg skulle bare slette innlegget. Jeg ble bedt om - er du sikker? og jeg var jo sikker. Men plutselig forsvant hele bloggen..... Jeg ropte på Linnea som var med meg og sov på et annet rom, hun lurte på hva har skjedd? Slik var det med det, men verre ting kan skje, det var bare litt leit.

Vurderte å slette hele hjemmesiden, men jeg er veldig glad i Tyrkia og var glad i bloggen min.

Så da kommer det et nye innlegg hver dag - om mitt utrulig spennende liv 🙂🙂.