Nå er jeg kommet hjem fra sykehuset, ble der i 4 dager.
Jeg må beundre alle som jobber ved Lillehammer sykehus for måten de organiserer seg i
disse koronatidene. Det er nesten litt tragikomisk og greie å bli syk akkurat nå, når jeg nesten aldri har vært innom sykehuset tidligerer pga sykdom.
Jeg har ikke korona. Jeg gikk divertikulitt,
dvs at jeg har noen utposninger på tarmen som ble betente og ble skikkelig dårlig. Så da er det godt å ha et slikt helsevesen som vi har i Norge.
Nå ligger jeg med dyne
på sofaen og to hunder oppå dyna og her skal jeg ligge - leeenge.
Håper jeg våkner i morgen og føler meg mye bedre.
Man vil
jo helst være frisk og jeg skal være mere takknemlig for helsen min heretter.
Må si jeg beundrer disse eldre damene på over 80 år som jeg lå sammen med på rommet. De var
operert for kreft og greide nesten ikke å gå, allikevel så positive. Det var egentlig aktion å bare ligge å følge med på alt som skjedde med de. For det første slo jeg tlf min på lydløs med det
samme jeg kom på sykehuset, det gjorde ikke de. Telefonen deres ringte og meldinger varslet sin innkomst i ett. Og de skravlet i tlf, og de samme historiene ble fortalt gjentatte ganger. Men det er jo bra og ha så mange venner som bryr seg. Ingen
av dem hadde gjenlevende mann. Vi kvinner holder ut.
På dagen i går var det ei av dem som segnet om. Og hvem hørte jeg sneglet seg ned fra sengen i natt og gikk mot toalettet alene igjen, joda
det var hun. Og samme hvor kvalm og uvel jeg var måtte jeg bare opp å se om hun kom seg på toalettet, likeledes at hun kom seg til senga igjen. De gamle damene har vært ute en vinternatt før.
Jeg har sagt det mange ganger tidligere og nå skal jeg ikke klage på noen ting mere. Jeg har god helse, to føtter, to hender, øyner og ører som fungerer - ja da kan
jeg gjøre det meste.
Klem🙂