I dag blåser det her på Vinstra, nesten så trærne ligger bøyd. Det er egentlig ikke vanlig med så mye vind her.
Tidligere skrev jeg blogginnlegg
nesten hver dag, nå kjenner jeg at det er rart å skrive etter ikke ha skrevet noe her på mange mnd. Jeg slettet bloggen min som jeg har skrevet på i mange år ved et uhell i 2019.
Det
som var trist å miste var alt jeg skrev fra alle turene som jeg og guttene har vært på, det hadde vært artig å hatt nå. Men det er vel ikke det verste som kan skje.
Det som er
nytt for meg og min familie nå er at vi har bestemt oss for å søke mor inn på en skjerma avdeling på Sundheim Bo og treningssenter. Det har vært en lang prosess. Dessverre er mor nå blitt så dement at hun ikke
evner å bo alene hjemme. Hun har vært glemsk og begynnende dement noen år nå, men etter drapet på Laura Iris så gikk det raskt nedover. Det ble for stort sjokk for henne å miste barnebarnet sitt på en så
brutal måte, jeg tror ikke hun tålte det.
Vi er her på jorden noen få år sett i et stort perspektiv og jammen er det viktig å ta godt vare på de årene og på
hverandre. Man vet aldri når noe vondt skjer. Noen ganger kan man være medskyldig i at vonde ting skjer, men som oftest rammer det en uten at man såg det komme.
Da er det viktig å ha gode
folk rundt seg og at du er såpass sterk at du greier å stå i det. Er det noe man kan være sikker på så er det at i løpet av livet vil du oppleve smerte på en eller annen måte. Det er godt at vi ikke vet
hva vi skal gå gjennom, for da hadde vi ikke greid det.
Alle må finne sin vei ut av smerten, ingen vei er lik. Det er støtte å få på veien, men selve jobben må du gjøre
selv. Ingen greier å gjøre det for deg.
"Don’t wait for people to be friendly. Show them how.”