I morgen reiser hele gjengen hjem, bortsett fra Linnea og meg som blir noen dager til. Det blir så stille og rart her når så mange drar hjem. Må si at jeg har veldig snille tantebarn, ikke noe krangling
eller konflikt av noe slag.
Alle har bare vært snille mot hverandre og vi har virkelig kost oss. Kjenner at det er liksom litt vanskelig å skrive det,
fordi jeg kjenner at jeg får motstridende følelser inni meg. Laura Iris skulle så vært her og da hadde alt vært helt perfekt, vi var en veldig god og trygg storfamilie. Alle søskenbarna trivdes sammen.
Fornuftsmessig vet man at man må bare jobbe seg videre fremover, livet går ubarmhjertelig videre. Det er bare så vanskelig å forstå det som har skjedd.
Jeg er takknemlig for at jeg har så stor familie og vil prøve å ta bedre vare på hver dag og gjøre noe ut av dagene. Ihvertfall ikke utsette
det man skulle ha gjort og spesielt det du kunne gjort sammen eller for andre.
Skulle ønske Philip også var her, men han har jobbet til i dag og nå
har han 12 dager fri. Det er lov å håpe på at han kommer helt slikt plutselig.
Som Synnøve, min søster sier, vi som ikke har mistet
noen skal være så takknemlige og ja vi skal være det. Vi har ingen anelse hvor heldige vi er.
I dag dro vi tidlig på stranden, det var veldig viktig spesielt for Åsne
Oline. Vi hadde en dag med sol og bading.
Før vi dro opp igjen til leiligheten kjøpte vi oss helt nystekte lefser med sjokolade på. For de som er kjente så satt vi rett overfor taxiholdeplassen,
på de hvite bordene. Der har jeg og guttene mine så mange gode minner fra de var små, vi satt ofte der etter å ha vært på stranda og spiste lefser med sjokolade på.
Vi avsluttet siste kvelden her i Didim med å spise oppe ved Apollo templet, der er det utrulig vakkert i solnedgangen.
Og det er så morro når både Andreas og Åsne
Oline syns at de har hatt en fin uke her i Didim, som er vårt andre hjemland 🙂.